når sant skal sies

når sant skal sies har jeg eeegentlig ikke vært så travel de siste par ukene, selv om jeg egentlig burde ha vært det. jeg har fokusert altfor lite på eksamen (= null og niks) og det hele kommer nok til å bli gjort i en fei, gjerne et par kvelder før innlevering, skal du se. ikke helt ulikt meg, med andre ord. 

når sant skal sies gleder jeg meg helt vilt til jeg sitter men min fremtidige iphone 5s i hendene. men det ser ut til at de apple-folka (eller hvem det nå enn er som styrer disse greiene) ikke viser noe særlig interesse for at det skal skje helt enda, og vil gjerne la meg vente eeenda litt lenger. og er det én ting jeg er sikker på her i verden, er det at de gjør dette kun for å pine meg.

når sant skal sies så kan jeg ikke ta creds for det øverste bildet her. ingen ringere enn lillesøster på 8 år tok dette i et gyldent øyeblikk da jeg lånte bort kameraet mitt i noen få minutter, så kudos! (og ja, selv om hun faktisk er på god vei mot å bli relativt lik søstra si allerede (altså da undertegnede) (yay jippi hurra, hva mer trenger verden enn enda en stk kristin solem??), skal jeg personlig sørge for at hun finner interesse for dans og foto, hun også. og jeg er rimelig sikker på at jeg greier det med god margin)

når sant skal sies har jeg mye i tankene for tiden. tanker som har gått seg bort i det store kaoset av tanker og som ikke helt vet hvor de skal ta veien, liksom. av en eller annen merkelig grunn fornemmer jeg at jeg ikke er den eneste som har det sånn i disse (tidlige) eksamenstider og døgnvillheter. uæ. heia oss!

femte i niende

sååå, det ble det visst ikke oppdatering på mandag alikevel. oh well. denne uka har fløyet forbi i noe som kan sammenlignes med ti tusen kilometer i timen eller noe - ikke at jeg har gjort noe  spesielt, da. har ENDELIG fått annonsen angående salg av russebilen istand (link her for en stk nysgjerrigper eller to), men straks den var ferdig var det utlevering av eksamensoppgave i exfac (peer gynt og kunstanalyse hurra) og en analyseoppgave i audiovisuelle medier (som skal leveres mandag morgen... skyt meg). med andre ord blir det ikke mye fritid etter skolen og festing og sosialt samvær og gossip girl på meg nå fremover. (eller, sistnevnte kommer vel til å snike seg inn uansett hvor stramt tidsskjema jeg har)

SÅ. over til hva jeg har lovt. jeg lovte et bildedryss, men kombinasjonen av stresset som nok en gang har tatt overhånd og det at jeg trodde jeg hadde redigert flere bilder enn som så, resulterer i at jeg heller må fordele arbeidsmengden litt, og dele noen få litt jevnt utover - derfor bare étt i dag, også. selvkritikken denne gang er at alle var dødskjedelige, i og med at jeg ikke har fått redigert de jeg er mest fornøyd med enda. so here you go, ett er vel bedre enn ingenting woho



smakebit

jau.

Etter to måneder med sommerferie fant jeg smått om senn veien tilbake til inspirasjon, i alle fall når det gjelder fotoveien. Jeg investerte i et nytt objektiv (Canon EF 50mm f/1.4 USM), og ble jeg enig med meg selv om at jeg skulle sette alle bildeidéene mine ut i live. Her er en smakebit. Skal prøve å få publisert et helt lass med bilder i morgen. 




modellen er nydelige inga ragnhild, det er en fryd å ta bilder av denne jenta.

where to, miss?

som dere kanskje skjønte dersom dere leste det forrige innlegget, er bussturene til og fra skolen (spesielt til skolen klokka halv åtte om morgenen etter omtrentlige seks timer søvn) når jeg virkelig får tenkt. og hva tenker jeg på? joda, nå skal dere høre (og svaret kommer vel til å forbløffe flesteparten av dere): jeg tenker på hvor sykt trøtt jeg er, hvorfor jeg ikke la meg tidligere kvelden (/natten) før, og at i kveld, ja, da skal jeg legge meg tidlig, da. og så tenker jeg på det søte kjæresteparet som sitter tvers over bussen, ansikt til ansikt mot meg, og på hvor glad man ser de er i hverandre, selv om det er grytidlig og ingen av dem egentlig gidder å si noe. jeg tenker på den gamle, skrale dama på åtti som som bringer nostalgien frem i dét hun umiddelbart starter en samtale med han på tyve om gammelt barnetv. de som nettopp har møttes, men prater som om de har vært bestevenner i årevis. 

men mest av alt tenker jeg på fremtiden min. den skumle, fjerne, ukjente, men likevel så pirrende spennende fremtiden. lillesøster på åtte var idag veldig bekymret i og med at enda hun ikke hadde funnet ut hva hun vil bli når hun blir stor. nå har jeg startet mitt første år på universitetet, og likevel har jeg ikke peiling. i stedet for å virkelig tenke på hva jeg vil jobbe med, bruker jeg heller energien min på å finne ut hvilke steder jeg vil gi turistlivet en sjanse, når jeg skal få tid til å reise, hvordan jeg skal få råd, og når jeg vil studere et semester eller to i australia. 

for ja, jeg vil studere utenlands igjen. rettelse; jeg skal studere utenlands igjen! (!!!!) og jeg kjenner meg selv for godt til ikke å vite det at når drømmen først har slått rot i hodet mitt, forsvinner den sannelig ikke før jeg tar meg selv i nakkeskinnet og får gjort noe med det. jeg tar meg selv i å sitte med de samme følelsene som jeg gjorde i tiden før jeg virkelig bestemte meg for å dra til usa. for å oppsummere det hele er det rett og slett et stort kaos av tanker og planer og følelser som ikke helt vet hvor de skal ta veien, meen det blir!


heisann og hoppsann

jauda, dere - jeg lever. Som jeg nok har skrevet i de siste femten blogginnleggene mine, har jeg "manglet motivasjon og skal nå starte for fullt igjen." Denne gangen er intet unntak, og jeg skal heller ikke love dere med kniven på strupen at dette kommer til å gå som magefølelsen vil akkurat nå (for den forandrer seg hvert femte sekund). I det siste har det faktisk vært min kjære syster som for alvor har fått meg tilbake på tanken om å starte på nytt, atter en gang. Dét, og det faktum at jeg nå har startet mitt første år på universitet - nærmere bestemt bachelor i medievitenskap på NTNU. Jeg har tenkt så mye på å ta fatt i kameraet igjen, ta tak i alle html-kodene jeg en gang forlot (haha, geek much), og ikke minst skrive ned alle de tankene som slår meg hver dag jeg befinner meg på en stappfull buss i omtrentlige tyve minutter før jeg endelig ankommer campus. 

Så hva er vel bedre å markere denne begivenheten med enn et bilde av den herlige kjæresten min som kommer hjem på perm fra militæret i morgen? I kveld har jeg jo ikke gjort stort annet enn å spise oreokrem, se gossip girl og redigere bilder av denne fine karen likevel. 



og nå som jeg atter en gang er offisielt en del av dette mye omtalte blogguniverset, så må jeg jo selvfølgelig beklage dette beklagelige innlegget med nok en beklagelse om hvor sykt dårlig dette innlegget var, og at det første ordentlige innlegget på en laaang (lang) stund vil være up and running i morgen. cheers!

procrastination much?

Er det noe som karakteriserer meg, er det utsettelser. Jeg finner praktisk talt tid til alt før jeg rett og slett ikke har noe valg lenger. Har jeg noe ugjort, er sannsynligheten mye større for at jeg ser en hel sesong med frustrerte fruer, rydder og vasker huset rundt, klatrer til topps av et fjell eller nistirrer på kongelig bryllup på nrk før jeg i det hele tatt tenker på å få unna den dårlige samvittigheten som konstant får meg til å gå med skuldrene hevet.

I dag er intet unntak. I stedet for å skrive ferdig siste rest av biologirapporter (som aller helst skulle ha vært ferdig en halv måned før russetiden), bedriver jeg faktisk den dyrebare tiden jeg har fått tildelt fremfor tv-skjermen sammen med mamma og lillesøster 1 og 2. Og helt egentlig interesserer ikke det kongelige bryllupet meg så altfor mye, ehe. Meeen når valget står mellom kjedelig ettermiddagsunderholdning på nrk1 og leksegjøring når man er i fullstendig sommerferiemodus, faller valget uten tvil på kjedelig ettermiddagsunderholdning på nrk1. Likevel har jeg lovet meg selv å skrive ferdig alt som heter biologirapporter så snart dette innlegget er skrevet og publisert, for snart kommer han fine som har vært på fotballkamp, og da blir det mer godterispising enn rapportskriving, skal jeg fortelle dere.  

Over har jeg slengt med et ganske standard portrettbilde jeg tok av fineste Inga Ragnhild utpå senhøsten i fjor. Nå som jeg ikke har et velfungerende 50mm-objektiv lenge sitter jeg stadig og ser gjennom bildearkivet.. Nå spekulerer jeg bare i hvilket objektiv jeg skal kjøpe. Skal jeg kjøpe et av de dyrere objektivene, eller skal jeg heller ta til takke med et av de rimeligere alternativene og gå i anskaffelse av et bedre kamera på kjøpet? Ah, valgets kvaler, folkens.. 

siden sist

+ siden sist har det gått åtte måneder.

+ siden sist har jeg bestemt meg for å begynne å blogge aktivt igjen.

+ siden sist har kaisa blitt veldig mye større!

+ siden sist har jeg så godt som fullført videregående opplæring.

+ siden sist har jeg tatt altfor lite bilder.

+ siden sist har jeg tatt tre skriftligeksamener - norsk hovedmål, sidemål og engelsk. nå krysser jeg fingrene for at jeg kommer opp i religion muntlig.

+ siden sist har jeg forandret meg ufattelig mye.

+ siden sist har jeg vært på landstreff for russ 2013 på lillehammer - det var hands down det BESTE JEG NOENSINNE HAR VÆRT MED PÅ.

+ siden sist har jeg søkt på universitet, både i trondheim og bergen.

+ siden sist har jeg fremdeles ikke begynt med kjøretimene...

+ siden sist har ønsket om å studere i australia for et år vokst seg større og større.

+ siden sist har jeg fått flere mail fra fortvilede utvekslingsstudenter 2012/2013, som jeg har sååå dårlig samvittighet for at jeg ikke har fått svart (siden jeg helt har glemt at jeg i det hele tatt har en bloggadresse). 

+ siden sist har jeg fått veldig mye inspirasjon og er mer enn klar for å blogge litt igjen. nå og da, selvfølgelig.

lazy tuesday

Høstferie. Har ikke ord for hvor etterlengtet den har vært i år! Jeg bedriver dagene med det å sove litt for lenge og være oppe litt for sent, se massevis av koselige filmer (omringet av minimal belysning foruten levende lys, selvfølgelig), spise usunne kaker som nærmest smelter på tungen, drikke en kopp kakao med krem på foran vedovnen. Og jobbe litt, da. Noe som gir meg en unnskyldning til å lette litt på baken og faktisk gjøre noe fornuftig. Til helga er planen derimot å dra på fjelltur utenbygdes. Med andre ord en god sjanse til å få gjort om noe av den dårlige samvittigheten til den bedre!

I dag har jeg (foruten å glane på beverly hills 90210 og one tree hill) testet ut redigeringsprogrammet fineste Synne anbefalte her om dagen. Det heter Toycamera Analogcolor og kan lastes ned her. Dette er nok hva jeg skal bedrive tiden med helt til jeg må traske nedover på jobb. Så står nok en kveld med klisjéfilmer og sjokolade for tur. Åh, elsker høsten!

höst

Da var det bare tre måneder siden sist, da. Jeg velger å skylde på høstdepresjonen. Dere vet, den herlige miksen av skolestress, jobb og inspirasjonsmangel. Og nå som jeg har høstferie og tid til overs kommer jo selvsagt blogglysten sakte, men sikkert krypende tilbake igjen. Derfor bestemte jeg meg ved midnatt i går for å gjøre noen småendringer på designet, som jeg tenker jeg kommer til å jobbe med så smått utover hele høstferien. 



Så over til noe helt annet. Jeg har ikke ord på hvor stor lysten er på å dra tilbake til USA. Aller helst skulle jeg jo vært der akkurat nå. Jeg drømmer meg bort på expedia om dagen, og om natten ender også tankene mine opp i Fair Play. Tilbake til alle de jeg ikke fikk tatt farvel med. Tilbake til alle minnene og alle følelsene som egentlig hører til overseas, men som jeg drasset med meg hjem. Jeg savner dere, alle sammen. Jeg vil tilbake til roadtrips, basketballkamper, dance teamet, prom, high school spirit, klasseturer med verdens beste senior class og impulsturer til Springfield. Men denne gangen vil jeg dra med frie tøyler, med all den friheten jeg savnet under utvekslingsåret. Friheten til å dra hvor jeg vil, når jeg vil, friheten til å velge selv hvem jeg vil tilbringe tiden min sammen med, friheten til å være så lenge ute om kveldene som jeg bare vil. Jeg lengter tilbake til den dagen jeg står med føttene plantet i Missouri, kan klype min egen arm og skjønne at det hele er virkelighet. Jeg lengter.

kaisa

jeg skal ikke legge skjul på at jeg har dårlig med inspirasjon om dagen. trist og grått vær pluss jobb stort sett hver dag er ikke akkurat den store motivasjonskilden.. MEN. i går ankom vårt nye familiemedlem! ♥ hils på kaisa, vår åtte uker gamle cavalier king charles spaniel. til å spise opp, eller i det minste mose flat

 

spørsmål fra aurora

Det kom veldig lite motivasjon med det triste været som befinner seg her i bygda idag. Derfor svarer jeg heller på noen av spørsmålene jeg har fått inn i det siste, disse fra Aurora.

Jeg synes det er spennende med blogging om utvekslingsåret. Hva var positivt, hva var negativt?

Det å dra på et utvekslingsår har selvsagt både sine positive og negative sider, og om det er flere negative opplevelser enn positive vice versa er veldig individuelt. Det er ofte opp til tilfeldighetene og rett og slett flaks, for eksempel har vertsfamilien utrolig mye å si. Men så er det jo sånn at man ofte finner noe positivt i de negative sidene ved det, også. For eksempel vokser man en god del som person. Man utvikler seg språklig og lærer seg å beherske et annet språk flytende, man får se ting fra andre perspektiv, man lærer om og praktiserer en annen, ukjent kultur. Selvfølgelig blir man også kjent med masse nye folk, og jeg er helt sikker på at jeg har fått mange venner for livet iløpet av oppholdet mitt i USA, både amerikanske, franske, tyske, malaysiske, svenske og norske (i mitt tilfelle). I tillegg kan det også være en stor fordel som gir nye og fremtidige muligheter.

Når det gjelder de negative sidene, er jo selvfølgelig det første de fleste bekymrer seg over når de vurderer å ta et utvekslingsår det savnet man kommer til å få oppleve. But then again, dette vokser man jo på. Det å gå glipp av småting hjemme har jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg har jo fått oppleve mye mer morsomme og spesielle ting. Det aller viktigste er som sagt VERTSFAMILIEN - det er DER hele grunnlaget for året ditt ligger. Husk, det er du som har investert titusenvis av kroner i dette, og selv angrer jeg på at jeg ikke byttet familie istedet for å la det gå utover mesteparten av oppholdet mitt. Dette gjør sannsynligvis at jeg IKKE vil reise tilbake til Fair Play med det første, noe som er synd i og med at jeg har mange venner der. Men jeg klarer det rett og slett ikke.

Hva savner du fra året?

Vennene, selvfølgelig. Det at alle på min alder var så sosiale og fant på ting hele tiden. At alt var så billig. Skolen i Fair Play er ufattelig lett (varierer nok ifra skole til skole), noe som betyr mye mindre lekser og vesentlig mye mer fritid. Jeg savner basketballkampene og skikkelig high school spirit. Jeg savner dance teamet vårt, Black Illusion. Utrolig koselige dates. Reese's. Sonic. Taco Bells Chicken Flatbread Sandwich. Og selvfølgelig Charlotte Russe, Hollister og Victoria's Secret! hehe




Hva er planen din for resten av livet? Hva vil du studere, hva vil du jobbe som?
Helt ærlig har jeg veldig liten anelse om det der. Men jeg har nesten bestemt meg for at jeg vil gå noe innenfor media. Det realistiske er vel å gå denne retningen i Trondheim, selv om jeg drømmer om å studere noen år i New York etter videregående.

"you know more than you think you know, just as you know less than you want to know."

så var det å se riktig på bussruta, da. det viste seg at jeg er litt ute av trening i nettopp dét. så i morgen ender det nok med at jeg må komme omtrent et kvarter senere enn planlagt på jobb, men har snakket med de andre der, så det skulle heldigvis gå bra. likevel om jeg ikke har så veldig lyst til å avslutte en ganske vellykket og solfylt bytur, får jeg trøste meg med en haug med nye innkjøp, en splitterny krølltang som venter på meg på postkontoret og snart en aldri så liten bissevov hjemme. snart!! gleder meg som en liten unge

it's like we're in a love game



trying to forget someone that you love, like trying to remember someone that you never knew. update: har ankommet bartebyen. i morgen blir det shopping for alle penga og bildetaking til tusen. og vglista, da. seffern lizzåm. gleder meg litt sånn greit til i morgen, egentlig

bare livet og meg

idag skal jeg unne meg en skikkelig god frokost. en stor kopp varm sjokolade hører for eksempel selvsagt med på en trist og grå dag som denne. jeg skal benke meg ned fremfor fjernsynet (det er forresten altfor få som bruker det ordet nå til dags) og se på skikkelige kjerringprogram. og så skal jeg lese litt i forskjellige magasiner, høre på fin musikk, lese de fineste bloggene og dermed ut for å ta litt bilder med den forhåpentligvis nye, overfylte bøtta mi av inspirasjon. så skal jeg ta meg verdens kaldeste dusj, og gjøre meg klar for jobb. deretter: bartebyen. FOR GJETT HVEM SOM FANT TOTUSEN KRONER HUN GLEMTE HUN HADDE. yay, dét er lykke, det. idag skal det (hvis man ser bort ifra jobb-delen) bare være livet og meg.

kjæreste og utveksling

Jeg har snakket med amerikaner'n om det å eventuelt publisere et slikt innlegg her på forhånd, så ingenting blir fortalt i dette innlegget uten at vi har diskutert det først.

Det er ikke akkurat en vel bevart hemmelighet at man som utvekslingsstudent får mye oppmerksomhet. Dersom man med skandinavisk opphav blir kastet inn i et lite bygdesamfunn med omtrent 500 andre amerikanere sånn som jeg ble, tar det ikke lang tid før "alle" vet om den nye jenta fra Norge. For å få alle kortene ned på bordet, så reiste jeg til USA med et tungt hjerte som måtte forlate den norske kjæresten sin. I korte trekk så ble både den fysiske avstanden og tidsforskjellen for stor, og det endte slik vi selvfølgelig håpet det ikke skulle. Da jeg skulket skolen en dag på grunn av dette, gikk det heller ikke lang tid før "alle" visste at jenta fra Norge var, som de kaller det, "ledig på markedet"..

Så var det amerikanske gutter, da. De er ikke akkurat kjent for å være innesluttet eller pynte på sannheten. De snakker fra levra, og tenker seg sjelden om før de sier noe. I alle fall når det gjelder jenter. Nå er det både positivt og negativt, i og med at de ikke er redd for å gi kompliment, men mange gruer seg heller ikke til å si noe man gjerne kunne spart seg for. Uansett. Både det å være singel og det å ha kjæreste i USA er etter mine erfaringer veldig ulikt det en slik "situasjon" i Norge ville vært. Jeg opplevde at folk rett og slett oppførte seg mer barnslig. Mange av forholdene jeg så rundt meg gikk ut på å holde hender i gangene på skolen, kanskje sitte ved samme lunsjbord. Ikke stort mer enn det. Jeg kan tenke meg det i mange tilfeller var på grunn av strengere foreldre. Men så varte ikke disse forholdene stort lenger enn to uker heller, da, så jeg tviler på at det var noe særlig følelser i det hele tatt. På grunn av dette tok det ikke lang tid før det haglet inn med meldinger både på Facebook og mobil med spørsmål om jeg ville "hang out". Dette var mildt sagt noe jeg ikke var så veldig gira på, ettersom mange bare ville neddi buksa på en og/eller bare var ute etter et slikt type forhold man hadde i sjuendeklasse. Jeg var med andre ord ikke veldig interessert i å få meg amerikansk kjæreste, spesielt på grunn av at jeg visste at jeg måtte dra hjem før eller siden likevel.

På den andre siden (og dette har jeg funnet ut stemmer med flere av erfaringene til andre utvekslingsstudenter, også) opplevde jeg at jentemiljøet var ganske annerledes fra slik det er her hjemme. Nok en gang, på barneskolenivå. I det éne sekundet var man virkelig bestevenninner (og da mener jeg virkelig), og i det andre baksnakket man hverandre som om det var ens største fiende. Det var også en god del drama som jeg overhode ikke var interessert i å bli dratt inn i. Dette var vel noe jeg (heldigvis) la meg merke til ganske tidlig, og av disse grunnene ble det vel til at jeg hengte mest med de jordnære gutta fra begynnelsen av. 

Men så er det jo gjerne sånn at når man henger masse sammen som vi gjorde, så dannes det et veldig sterkt bånd oss imellom. Lance var en av dem jeg hadde interne spøker med, kunne oppføre meg så barnslig rundt som jeg bare ville, (prøve) å spille COD eller NBA 2k12 sammen med (lol), den jeg mer enn gjerne ble med til byen bare for å kødde rundt på Walmart og jamme med i chevvy'en til alle verdens sanger. Samtidig kunne vi dra på kino både alene og med vennegjengen, ha filmkvelder hjemme hos en av oss, og trengte vi noen å snakke med stilte vi alltid opp for hverandre. Og slik ble jeg forelsket i bestevennen min nok en gang. 

Å ta farvel med Lance på flyplassen den 25. mai var vel noe av det vanskeligste jeg har gjort. Da hadde vi vært sammen i snart 7 måneder. Én ting var å forlate kjente og kjære her i Norge da jeg dro, men nå visste jeg jo ikke for sikkert om jeg noensinne får se ham igjen. Det at jeg skulle dra var likevel noe vi snakket om fra tid til annen, men var ikke noe vi ville fokusere altfor mye på. Vi visste at tiden ville komme da jeg måtte dra, og inntil det skulle skje ville vi ikke bruke den tiden vi faktisk hadde sammen på å deppe. Så, vi ble enige om å gjøre det beste ut av situasjonen. Mitt beste minne må være fra da vi virkelig ble gode venner og følelsene ikke hadde kommet enda, da vi dro på corn maze sammen (les blogginnlegget her). Ellers kommer jeg aldri til å glemme alle basketballkampene, the races, prom, utallige turer til Springfield, kveldene våre ute på trampolina under den fineste stjernehimmelen, alle filmkveldene med pizza fra hannahs og en diger cola, valentines day (les blogginnlegget her) og den hemmelige campingturen til Caplinger.

 

Nå er det snart 7 uker siden sist vi så hverandre. Vi ble vel egentlig enige om å ikke fortsette forholdet når jeg kom hjem igjen, men vi ville begge at dette skulle skje gradvis. Vi var ikke klare for å kutte kontakten helt med det samme. I begynnelsen skypet vi en del, og det var ikke få netter jeg satt oppe til firetiden for å få skypet med kjæresten på andre siden av jorda. Det prosjektet gav vi derimot opp litt etterhvert, siden vi begge var svært opptatte og tidsforskjellen er så stor. Fra min side er i alle fall følelsene borte, men det betyr ikke at minnene er det. Jeg savner Lance på lik linje som jeg savner mange andre jeg ble kjent med iløpet av året, og vi er fremdeles gode venner og snakker jevnlig. Vi er begge enige at det er lov å "move on" nå som "vi" egentlig ikke eksisterer lenger.

Jeg har planer om å komme å besøke alle kjente og kjære i USA senere, men siden det ikke blir med det første er det nok for det beste at vi ikke fortsetter noe. Det har naturligvis vært veldig vanskelig til tider, og det er selvfølgelig vemodig å legge alt bak seg å gå videre, men i mine øyne har jeg vel vært veldig bevisst på at det aldri var "det rette". Nå vil jeg bare fokusere på å leve med både hodet og kroppen i Norge for en stund.

Les mer i arkivet » September 2013 » August 2013 » Juni 2013

Velkommen

  • Mitt navn er Kristin Solem, jeg er atten år og kommer ifra Surnadal. Jeg tilbragte derimot skoleåret 11/12 som utvekslingsstudent i USA, nærmere bestemt den lille byen Fair Play i Missouri. Vil du lese mer om mitt år som elev ved amerikansk high school, er du mer enn velkommen til å ta en titt i arkivet.

    En av de to største hobbyene mine er fotografi, så du finner også mange av bildene mine her. Dersom du vil følge meg videre kan du gjerne legge meg til på Bloglovin. Mer informasjon finner du i dropdown-menyen øverst på bloggen. God fornøyelse!

Kategorier

Arkiv

Ta en titt

hits