kristin - www.redefined.blogg.no

Høstferie. Har ikke ord for hvor etterlengtet den har vært i år! Jeg bedriver dagene med det å sove litt for lenge og være oppe litt for sent, se massevis av koselige filmer (omringet av minimal belysning foruten levende lys, selvfølgelig), spise usunne kaker som nærmest smelter på tungen, drikke en kopp kakao med krem på foran vedovnen. Og jobbe litt, da. Noe som gir meg en unnskyldning til å lette litt på baken og faktisk gjøre noe fornuftig. Til helga er planen derimot å dra på fjelltur utenbygdes. Med andre ord en god sjanse til å få gjort om noe av den dårlige samvittigheten til den bedre!

I dag har jeg (foruten å glane på beverly hills 90210 og one tree hill) testet ut redigeringsprogrammet fineste Synne anbefalte her om dagen. Det heter Toycamera Analogcolor og kan lastes ned her. Dette er nok hva jeg skal bedrive tiden med helt til jeg må traske nedover på jobb. Så står nok en kveld med klisjéfilmer og sjokolade for tur. Åh, elsker høsten!

Da var det bare tre måneder siden sist, da. Jeg velger å skylde på høstdepresjonen. Dere vet, den herlige miksen av skolestress, jobb og inspirasjonsmangel. Og nå som jeg har høstferie og tid til overs kommer jo selvsagt blogglysten sakte, men sikkert krypende tilbake igjen. Derfor bestemte jeg meg ved midnatt i går for å gjøre noen småendringer på designet, som jeg tenker jeg kommer til å jobbe med så smått utover hele høstferien. 

Så over til noe helt annet. Jeg har ikke ord på hvor stor lysten er på å dra tilbake til USA. Aller helst skulle jeg jo vært der akkurat nå. Jeg drømmer meg bort på expedia om dagen, og om natten ender også tankene mine opp i Fair Play. Tilbake til alle de jeg ikke fikk tatt farvel med. Tilbake til alle minnene og alle følelsene som egentlig hører til overseas, men som jeg drasset med meg hjem. Jeg savner dere, alle sammen. Jeg vil tilbake til roadtrips, basketballkamper, dance teamet, prom, high school spirit, klasseturer med verdens beste senior class og impulsturer til Springfield. Men denne gangen vil jeg dra med frie tøyler, med all den friheten jeg savnet under utvekslingsåret. Friheten til å dra hvor jeg vil, når jeg vil, friheten til å velge selv hvem jeg vil tilbringe tiden min sammen med, friheten til å være så lenge ute om kveldene som jeg bare vil. Jeg lengter tilbake til den dagen jeg står med føttene plantet i Missouri, kan klype min egen arm og skjønne at det hele er virkelighet. Jeg lengter.

jeg skal ikke legge skjul på at jeg har dårlig med inspirasjon om dagen. trist og grått vær pluss jobb stort sett hver dag er ikke akkurat den store motivasjonskilden.. MEN. i går ankom vårt nye familiemedlem! ♥ hils på kaisa, vår åtte uker gamle cavalier king charles spaniel. til å spise opp, eller i det minste mose flat

Det kom veldig lite motivasjon med det triste været som befinner seg her i bygda idag. Derfor svarer jeg heller på noen av spørsmålene jeg har fått inn i det siste, disse fra Aurora.

Jeg synes det er spennende med blogging om utvekslingsåret. Hva var positivt, hva var negativt?

Det å dra på et utvekslingsår har selvsagt både sine positive og negative sider, og om det er flere negative opplevelser enn positive vice versa er veldig individuelt. Det er ofte opp til tilfeldighetene og rett og slett flaks, for eksempel har vertsfamilien utrolig mye å si. Men så er det jo sånn at man ofte finner noe positivt i de negative sidene ved det, også. For eksempel vokser man en god del som person. Man utvikler seg språklig og lærer seg å beherske et annet språk flytende, man får se ting fra andre perspektiv, man lærer om og praktiserer en annen, ukjent kultur. Selvfølgelig blir man også kjent med masse nye folk, og jeg er helt sikker på at jeg har fått mange venner for livet iløpet av oppholdet mitt i USA, både amerikanske, franske, tyske, malaysiske, svenske og norske (i mitt tilfelle). I tillegg kan det også være en stor fordel som gir nye og fremtidige muligheter.

Når det gjelder de negative sidene, er jo selvfølgelig det første de fleste bekymrer seg over når de vurderer å ta et utvekslingsår det savnet man kommer til å få oppleve. But then again, dette vokser man jo på. Det å gå glipp av småting hjemme har jeg ikke brydd meg så mye om. Jeg har jo fått oppleve mye mer morsomme og spesielle ting. Det aller viktigste er som sagt VERTSFAMILIEN - det er DER hele grunnlaget for året ditt ligger. Husk, det er du som har investert titusenvis av kroner i dette, og selv angrer jeg på at jeg ikke byttet familie istedet for å la det gå utover mesteparten av oppholdet mitt. Dette gjør sannsynligvis at jeg IKKE vil reise tilbake til Fair Play med det første, noe som er synd i og med at jeg har mange venner der. Men jeg klarer det rett og slett ikke.

Hva savner du fra året?

Vennene, selvfølgelig. Det at alle på min alder var så sosiale og fant på ting hele tiden. At alt var så billig. Skolen i Fair Play er ufattelig lett (varierer nok ifra skole til skole), noe som betyr mye mindre lekser og vesentlig mye mer fritid. Jeg savner basketballkampene og skikkelig high school spirit. Jeg savner dance teamet vårt, Black Illusion. Utrolig koselige dates. Reese's. Sonic. Taco Bells Chicken Flatbread Sandwich. Og selvfølgelig Charlotte Russe, Hollister og Victoria's Secret! hehe

Hva er planen din for resten av livet? Hva vil du studere, hva vil du jobbe som?
Helt ærlig har jeg veldig liten anelse om det der. Men jeg har nesten bestemt meg for at jeg vil gå noe innenfor media. Det realistiske er vel å gå denne retningen i Trondheim, selv om jeg drømmer om å studere noen år i New York etter videregående.

så var det å se riktig på bussruta, da. det viste seg at jeg er litt ute av trening i nettopp dét. så i morgen ender det nok med at jeg må komme omtrent et kvarter senere enn planlagt på jobb, men har snakket med de andre der, så det skulle heldigvis gå bra. likevel om jeg ikke har så veldig lyst til å avslutte en ganske vellykket og solfylt bytur, får jeg trøste meg med en haug med nye innkjøp, en splitterny krølltang som venter på meg på postkontoret og snart en aldri så liten bissevov hjemme. snart!! gleder meg som en liten unge

trying to forget someone that you love, like trying to remember someone that you never knew. update: har ankommet bartebyen. i morgen blir det shopping for alle penga og bildetaking til tusen. og vglista, da. seffern lizzåm. gleder meg litt sånn greit til i morgen, egentlig

idag skal jeg unne meg en skikkelig god frokost. en stor kopp varm sjokolade hører for eksempel selvsagt med på en trist og grå dag som denne. jeg skal benke meg ned fremfor fjernsynet (det er forresten altfor få som bruker det ordet nå til dags) og se på skikkelige kjerringprogram. og så skal jeg lese litt i forskjellige magasiner, høre på fin musikk, lese de fineste bloggene og dermed ut for å ta litt bilder med den forhåpentligvis nye, overfylte bøtta mi av inspirasjon. så skal jeg ta meg verdens kaldeste dusj, og gjøre meg klar for jobb. deretter: bartebyen. FOR GJETT HVEM SOM FANT TOTUSEN KRONER HUN GLEMTE HUN HADDE. yay, dét er lykke, det. idag skal det (hvis man ser bort ifra jobb-delen) bare være livet og meg.

Jeg har snakket med amerikaner'n om det å eventuelt publisere et slikt innlegg her på forhånd, så ingenting blir fortalt i dette innlegget uten at vi har diskutert det først.

Det er ikke akkurat en vel bevart hemmelighet at man som utvekslingsstudent får mye oppmerksomhet. Dersom man med skandinavisk opphav blir kastet inn i et lite bygdesamfunn med omtrent 500 andre amerikanere sånn som jeg ble, tar det ikke lang tid før "alle" vet om den nye jenta fra Norge. For å få alle kortene ned på bordet, så reiste jeg til USA med et tungt hjerte som måtte forlate den norske kjæresten sin. I korte trekk så ble både den fysiske avstanden og tidsforskjellen for stor, og det endte slik vi selvfølgelig håpet det ikke skulle. Da jeg skulket skolen en dag på grunn av dette, gikk det heller ikke lang tid før "alle" visste at jenta fra Norge var, som de kaller det, "ledig på markedet"..

Så var det amerikanske gutter, da. De er ikke akkurat kjent for å være innesluttet eller pynte på sannheten. De snakker fra levra, og tenker seg sjelden om før de sier noe. I alle fall når det gjelder jenter. Nå er det både positivt og negativt, i og med at de ikke er redd for å gi kompliment, men mange gruer seg heller ikke til å si noe man gjerne kunne spart seg for. Uansett. Både det å være singel og det å ha kjæreste i USA er etter mine erfaringer veldig ulikt det en slik "situasjon" i Norge ville vært. Jeg opplevde at folk rett og slett oppførte seg mer barnslig. Mange av forholdene jeg så rundt meg gikk ut på å holde hender i gangene på skolen, kanskje sitte ved samme lunsjbord. Ikke stort mer enn det. Jeg kan tenke meg det i mange tilfeller var på grunn av strengere foreldre. Men så varte ikke disse forholdene stort lenger enn to uker heller, da, så jeg tviler på at det var noe særlig følelser i det hele tatt. På grunn av dette tok det ikke lang tid før det haglet inn med meldinger både på Facebook og mobil med spørsmål om jeg ville "hang out". Dette var mildt sagt noe jeg ikke var så veldig gira på, ettersom mange bare ville neddi buksa på en og/eller bare var ute etter et slikt type forhold man hadde i sjuendeklasse. Jeg var med andre ord ikke veldig interessert i å få meg amerikansk kjæreste, spesielt på grunn av at jeg visste at jeg måtte dra hjem før eller siden likevel.

På den andre siden (og dette har jeg funnet ut stemmer med flere av erfaringene til andre utvekslingsstudenter, også) opplevde jeg at jentemiljøet var ganske annerledes fra slik det er her hjemme. Nok en gang, på barneskolenivå. I det éne sekundet var man virkelig bestevenninner (og da mener jeg virkelig), og i det andre baksnakket man hverandre som om det var ens største fiende. Det var også en god del drama som jeg overhode ikke var interessert i å bli dratt inn i. Dette var vel noe jeg (heldigvis) la meg merke til ganske tidlig, og av disse grunnene ble det vel til at jeg hengte mest med de jordnære gutta fra begynnelsen av. 

Men så er det jo gjerne sånn at når man henger masse sammen som vi gjorde, så dannes det et veldig sterkt bånd oss imellom. Lance var en av dem jeg hadde interne spøker med, kunne oppføre meg så barnslig rundt som jeg bare ville, (prøve) å spille COD eller NBA 2k12 sammen med (lol), den jeg mer enn gjerne ble med til byen bare for å kødde rundt på Walmart og jamme med i chevvy'en til alle verdens sanger. Samtidig kunne vi dra på kino både alene og med vennegjengen, ha filmkvelder hjemme hos en av oss, og trengte vi noen å snakke med stilte vi alltid opp for hverandre. Og slik ble jeg forelsket i bestevennen min nok en gang. 

Å ta farvel med Lance på flyplassen den 25. mai var vel noe av det vanskeligste jeg har gjort. Da hadde vi vært sammen i snart 7 måneder. Én ting var å forlate kjente og kjære her i Norge da jeg dro, men nå visste jeg jo ikke for sikkert om jeg noensinne får se ham igjen. Det at jeg skulle dra var likevel noe vi snakket om fra tid til annen, men var ikke noe vi ville fokusere altfor mye på. Vi visste at tiden ville komme da jeg måtte dra, og inntil det skulle skje ville vi ikke bruke den tiden vi faktisk hadde sammen på å deppe. Så, vi ble enige om å gjøre det beste ut av situasjonen. Mitt beste minne må være fra da vi virkelig ble gode venner og følelsene ikke hadde kommet enda, da vi dro på corn maze sammen (les blogginnlegget her). Ellers kommer jeg aldri til å glemme alle basketballkampene, the races, prom, utallige turer til Springfield, kveldene våre ute på trampolina under den fineste stjernehimmelen, alle filmkveldene med pizza fra hannahs og en diger cola, valentines day (les blogginnlegget her) og den hemmelige campingturen til Caplinger.

Nå er det snart 7 uker siden sist vi så hverandre. Vi ble vel egentlig enige om å ikke fortsette forholdet når jeg kom hjem igjen, men vi ville begge at dette skulle skje gradvis. Vi var ikke klare for å kutte kontakten helt med det samme. I begynnelsen skypet vi en del, og det var ikke få netter jeg satt oppe til firetiden for å få skypet med kjæresten på andre siden av jorda. Det prosjektet gav vi derimot opp litt etterhvert, siden vi begge var svært opptatte og tidsforskjellen er så stor. Fra min side er i alle fall følelsene borte, men det betyr ikke at minnene er det. Jeg savner Lance på lik linje som jeg savner mange andre jeg ble kjent med iløpet av året, og vi er fremdeles gode venner og snakker jevnlig. Vi er begge enige at det er lov å "move on" nå som "vi" egentlig ikke eksisterer lenger.

Jeg har planer om å komme å besøke alle kjente og kjære i USA senere, men siden det ikke blir med det første er det nok for det beste at vi ikke fortsetter noe. Det har naturligvis vært veldig vanskelig til tider, og det er selvfølgelig vemodig å legge alt bak seg å gå videre, men i mine øyne har jeg vel vært veldig bevisst på at det aldri var "det rette". Nå vil jeg bare fokusere på å leve med både hodet og kroppen i Norge for en stund.

med musikk på øret har jeg denne late søndags ettermiddagen funnet frem uant motivasjon til å få litt ting unnagjort. du vet, slike ting som man sier man ikke har tid til men så har man egentlig det likevel. som det å pakke ut fra både usa og italia/frankriketuren. (procrastinator much)

og så rydder man litt i skuffer og hyller og finner ut at man egentlig har mye fint på rommet sitt. som for eksempel norgesglass med telys i, en gammel (og tom, altså) boks freia bakepulver, vegger fylt med svaler og en stk eldre klokke og masse fine bilder overalt. nå er det bare å rydde ut mer av det rotet jeg egentlig ikke behøver å ha her inne så lenge jeg ikke ønsker å ta opp ekstra plass. og så må jeg jo ikke glemme å henge opp flere av bildene ifra usa, skrive brev og brenne en mixtape heller, da. skal overraske noen kjente og kjære, nemlig. så skal jeg finne enda mer fin musikk å høre på og dale ned i den nyredde senga mi i dét jeg hører på sanger som denne

Da har jeg endelig funnet litt tid til å blogge igjen. Dette er ikke akkurat noe jeg har vært så flink på etter at jeg kom hjem fra Italia, men jeg er overfylt med inspirasjon og skrivelyst, så innimellom arbeidsvaktene mine skal jeg nok egentlig få klart å blogget litt nå og da. Til nå har jeg heller prioritert å slappe av alene og det å tilbringe kvalitetstid både med venner og familie fremfor blogging.

Både før og etter ferieturen har jeg fått flere henvendelser via facebook og face to face om at jeg gjerne må blogge mer - og det er kjempemorsomt at folk faktisk tar seg bryet med å sjekke innom hver dag! Det er veldig kjekt å få tilbakemeldinger, både positive og mindre positive. Men det er én ting som setter en liten stopper for motivasjonen min: selv om det fort er et tresifret antall lesere innom bloggen daglig, er det ellers lite kommentarer å få på enkeltinnlegg. Nå skal ikke jeg være en av de bloggerne som maser om kommentarer og oppmerksomhet, men det er så veldig vanskelig for meg når jeg ikke vet hva dere vil ha mer av og ikke her inne. Så folkens, kom med innspill! Mer foto, mer skribleri om utveksling, dagliglivet, mine inspirasjonskilder, photoshop, webdesign - hva?? Alle forslag blir satt stor pris på her, altså. :)

Ellers er det én av dere som var flink her om dagen og kom med forslag på noe hun gjerne ville høre litt mer om - det å få amerikansk kjæreste under utvekslingen i USA, og hvordan tiden etter jeg dro hjem har vært. Dette er selvfølgelig noe jeg skal ta meg i nakkeskinnet og skrive om i nærmeste fremtid! Dersom dere har noen spørsmål er dere med andre ord mer enn velkomne til å spørre, og jeg vil prøve å svare etter beste evne. Som takk for hjelpen med å forbedre innholdet på bloggen har jeg store planer om å kommentere de fleste av dere tilbake (der ser dere - jeg skulle vel eeegentlig ikke hatt så mye å sagt selv, heller. vet hvor lett det er å droppe det å legge igjen en kommentar når man er innom!) og, selvfølgelig, gi dere bedre og jevnligere oppdateringer. Takk!

så skulle jeg akkurat til å legge meg når samvittigheten tok meg. jeg har ikke blogget på ukesvis på grunn av tur til sydligere strøk, null eller veldig dårlig internett og pc på reparasjon. men hei, i går stakk jeg innom expert og imot noen par hundre kroner fikk jeg endelig den kjære babyen min tilbake. 

ellers så var italia veldig fint og flott. det samme var det lille vi fikk oppleve av frankrike. bilder skulle jeg gjerne ha postet i massevis, men så har jeg ikke så veldig stor interesse av å dele alt ned til hver minste detalj samtidig som jeg tviler på at dere har interesse for det, også. for å gi en kort oppsummering så bestod det av kjøring, soling og strand- slash bassengliv på høyt nivå, snapchat, spise italiensk pizza, drikke cola, kveldsturer til fine byer som blant annet portovenere, lucca og pisa. FOR JA DERE, jeg gikk heeeelt til toppen av det skjeve tårnet. trodde sånn by the way jeg skulle dævve. men verdt hver eneste av de femten euroene det kostet oss å slippe opp dit.

illustrasjonsbilde:

if you zee wat i mean lzm

ja. dét skal vel si litt mer enn tusen ord, tenker jeg. nok til at jeg skal la dere hvile øynene litt fra dette veldig interessante og givende blogginnlegget........ men mest så jeg får hvile øynene mine selv. sov godt alle kjære søte små, ikke glem å se under senga før dere legger dere

åh, søte lille drømmeprinsen min. det er altså stort sett denne krabaten jeg har tilbragt tid sammen med de siste dagene. heldiggrisen meg! hihi. og når jeg ikke har gjort det, har jeg sittet og strevd med å laste ned det nye photoshop cs6 på imacen her i huset. men nå funker det som bare det, og mitt inntrykk av programmet er at det er vesentlig bedre på funksjoner som spot healing og slikt. 

i kveld skal jeg tilbringe min siste natt her i norge på to uker, for i natt stikker jeg gladelig til værnes for å ta flyet til nice, frankrike! videre går turen til italia. heldiggrisen meg x2 lol.... :))))

uansett. selvfølgelig blir kamera med, men det blir ikke noe redigeringsprogram eller egen pc. skal se hva jeg kan greie å smiske til meg fra pappa, sånn at jeg får oppdatert litt. 

minnebøker er undervurdert. her er for eksempel en fin en som tilhørte bestemor. den har hilsner fra både herborg, borghild, rigmor, aud, gunnvor, dagny og aslaug, bare for å nevne noen

slenger inn et aldri så lite blogginnlegg, siden det mest sannsynlig ikke blir noen oppdatering i morgen. livet smiler sånn for tiden. jeg drar nemlig til bartebyen rett etter jobb, og blir der helt til frankrike slash italiaturen på lørdag. har også veldig lyst til å friske opp garderoben litt med diverse fra gina tricot når jeg først er i stan... hvis jeg finner pengene til det, da. uansett, gleder meg så himla mye.

/4rtf4rt